– Dette har bare vært en helt spesiell konsert for oss. Det sitter noe i veggene her. Det sier Monica Nordli. Torsdag kveld holdt hun og ektemannen Steinar Albrigtsen en Blå Torsdags-konsert som vil bli husket lenge.
Av Ivar Eidsaa
Mange hadde gledet seg stort til konserten. Da Monica Nordli og Steinar Albrigtsen entrer scenen klokken 21.00, var Storsalen i Gyldenløvesgate stappfull. Via videolink kunne en fullsatt kjeller også få med seg konserten. Dermed satt 400 forventningsfulle tilhørere klare, og det på en kveld hvor Norge spilte den første av to sluttspillkamper mot Ungarn.
De to tok tilhørerne med på en lang musikalsk reise. De fremmøtte fikk høre låter fra Steinar Albrigtsen aller første album som kom for 25 år siden, og låter fra stort sett samtlige av albumene ble fremført på en aldeles glitrende måte.
[su_slider source=»media: 2942,2941,2940,2939,2938,2937,2936,2935,2934,2933,2932,2931,2930,2929,2928,2927″ limit=»30″ width=»400″ height=»200″ title=»yes»]
Satte gode fotavtrykk
Monica Nordli ble et nytt musikalsk bekjentskap for mange. Hun er fra Treungen i Telemark, synger de norske tekstene på dialekt, og imponerte med stor stemmeprakt, skjønt det spesielt var tekstene som satte de gode fotavtrykkene.
Hun arbeider innen rusomsorgen i Oslo kommune, og har på nært hold sett hvor skjørt livet kan være. Mange av livets mange aspekter, den smerten mange kan oppleve og håpet om en bedre fremtid, var noen av temaene. Det ble også en hyllest til hennes egen mor. Ikke minst ble låten «Skammens stein» spesiell sterk.
«Tilgi, men ikke glemme»
Utenfor Ris kirke i Oslo ligger det en minneplate hvor det står «Tilgi, men ikke glemme». Steinen ble lagt ned da representanter for staten for noen få år siden stod frem og bad taterne om unnskyldning for de mange og systematiske overgrepene som ble begått i flere generasjoner mot folkegruppen.
«Ei fare for samfunnet, de va` mitt navn – ein omstreifar av yrke – ein villfaren tater i djevelens navn …. Eg vi` tilgje, men aldri glømme – Eg vi` reise, men aldri rømme – Då synda fekk ansikt, då blei eg rein – Då fann eg fred under skammens stein» – så lyrisk, sterkt og sammenfattet kan det altså sies.
– En fantastisk konsert
– Dette var bare en fantastisk konsert. Jeg er svett på ryggen. Det er slik det skal være, sier Monica Nordli, noen minutter etter at hun og mannen hadde gått av scenen.
– Jeg tror veldig mye av den sjelen hos dem som arrangerer konserten, har hatt mye å si for at dette ble en så flott konsert for oss. Du kan nesten kjenne at det ligger i veggene. Steinar og jeg har spilt mange ganger på veldedighetskonserter. Da har det gjerne vært litt lunken både stemning og oppmøte. Det er jeg helt overbevist om, og jeg har sett det mange ganger. Hjertevarmen skjærer igjennom, og det har vært veldig spesielt her nede. Vi har også tidligere opplevd noe av det samme på andre konserter, men aldri på denne måten før, sier Monica Nordli.
Gikk enda mer inn i tekstene
– Det gjorde at jeg gikk enda mer inn i tekstene. Når jeg skriver sanger, prøver jeg å fange en følelse, en stemning. Når man i ettertid spiller sangen i så mange sammenhenger, kan man bli distrahert, og at det går på autopilot. Måten publikum møtte oss på, gjorde at jeg fant tilbake til den opprinnelige følelsen da sangen i sin tid ble skrevet. Slikt har alt med publikum å gjøre. Jeg mente hvert eneste ord jeg sang. Det er veldig viktig for meg, og det var veldig, veldig sterkt å oppleve, sier er rørt Monica Nordli.
– Hva gjorde at du fikk ideen til å lage sangen «Skammens stein»?
– Jeg møtte en tater og ønsket å hjelpe vedkommende. Han slet veldig, og fortalte om sitt liv, og hvorfor han levde som han gjorde. Jeg spurte om jeg fikk lov å bruke noe av det han hadde fortalt, til å lage en sang. Han sa da at han ville gi meg en oppgave. Skal du skrive en sang, skal du skrive en sang som må hete «Skammens tegn». Jeg spurte hva skammens stein var, og han svarte at det måtte jeg til helsike finne ut av selv.
Kommer gjerne tilbake
– Mange av taterne har svært sterke historier å fortelle, og det viser seg at det tar lang tid å komme seg videre etter å ha opplevd slike overgrep som folkegruppen ble utsatt for.
Albrigtsen og spesielt Nordli er artister som formidler med hjertet. Det var noe publikum merket og satte stor pris på. Det sier sitt om hvor nær artister og publikum kom, at ingen hadde lyst til at konserten skulle slutte. I to timer holdt de på, og det var en takknemlig og svært lydhør forsamling som trampeklappet de to av scenen.
– Jeg håper vi kan komme igjen ved en senere anledning. Og kan vi få til at vi kan gjøre en innsats, kanskje ved å holde et gitarkurs for de unge som Blå Kors Kristiansand er i kontakt med, så gjør vi gjerne det, sa Steinar Albrigtsen, til stor applaus fra salen.
